Lorens Berg (kort biografi)

Lokalhistorikeren Lorens Berg. Kort biografi.
Publisert i opptrykket av boka "Andebu - en vestfoldbygds historie i 1600-årene" (utgitt 1995) og i tidsskriftet "Njotarøy" (1996).

«Jeg hadde levd meg inn i Vestfolds bygdeforhold, grodd fast på gamle tomter. Så kom naturlig den tanken opp at jeg kanskje skulle gjøre hjembygda en tjeneste ved å utnytte den lette adgang oppholdet i Kristiania ga meg til arkiver og biblioteker, til å foreta undersøkelser om Vestfolds fortid. Og da begynnelsen var gjort, vokste interessen - historiebasillen smitter fort.»

Slik forklarte Lorens Berg selv det faktum at han ble en av de mest produktive og dyktigste bygdebokforfatterne Norge har hatt. Han flyttet til Kristiania i 1899, og da var han ifølge eget utsagn "for gammel til å bli bymann". Derimot kunne han gjøre en jobb for hjembygda og Vestfold mens han bodde i hovedstaden, med lett tilgang til Riksarkivet og andre kilder.

I hjembygda huskes ikke Berg bare for sitt forfatterskap, men også for det engasjement han viste i lokalsamfunnet. Selv nå - mer enn 100 år senere - bærer bygda fortsatt preg av det arbeidet Berg gjorde. Ikke noe sted i Vestfold er det frilynte ungdomsarbeid så sterkt som i Andebubygdene.

Lorens Amundsen Berge ble født på gården Berge i Kodal den 18. januar 1862. Han var sønn av Amund Andersen Prestbyen og Anne Kirstine Sørensdatter Bergan-Ødegården i Stokke.

Anne Kirstine kom til Berge da hun i 1846 giftet seg med Jørgen Andersen Berge som eide bruket Oppistua på Berge (bnr 4, bruket er senere slått sammen med bnr 2). De fikk fire barn. Jørgen døde i 1853, og Anne Kirstine satt med gården til 1860, da hun giftet seg med Amund Andersen Prestbyen. De fikk fire barn: Mathias, f. 1860, Lorens, f. 1862, Hans, f. 1864 og Anton f. 1866.

Amund døde i 1868 og Anne Kirstine i 1870. Lorens Berg ble altså foreldreløs åtte år gammel. Han måtte da ta tjeneste som gjetergutt eller ‘høling’ på forskjellige gårder i bygda. Da han var omtrent 12 år gammel flyttet han til ekteparet Helvig Olsdatter og Karl Kristian Nilsen Bærevar på Nedre Bjørndal. Sammen med to andre gutter og to jenter tjenestegjorde Lorens hos dem. Ekteparet på Bjørndal var barnløse, og det var kanskje årsaken til at de tok seg spesielt av unggutten fra Berge.

Og Lorens viste stor interesse for å lære. Han brukte mye tid på å lese, han var dyktig på skolen og han var den eneste i konfirmantkullet i 1876 som fikk vurderingen ‘udmerket’ av sogneprest Peder Pedersen. Sognepresten var for øvrig ikke like godt likt av alle i bygda. I de mest pietistiske miljøene synes de han ikke var streng nok i sin lære. Heller ikke konfirmantene i bygda hadde særlig respekt for presten, selv om han forsøkte å være hyggelig mot dem. I Pedersens tid som sogneprest i Andebu (fra 1864 til 1884) var det slutt med at konfirmantene drev med onnearbeid for presten. Han tok nok fortsatt mot gaver fra dem, fortelles det i Andebu bygdebok, men han lot konfirmantenes dyktighet avgjøre rekkefølgen på kirkegulvet. Og i 1876 var det konfirmanten Lorens Amundsen som fikk stå fremst på kirkegulvet.

Karl Kristian Nilsen Bærevar var ikke bare bonde, han var også skipsreder. I de årene han bodde på Bjørndal eide han flere skuter. Etter at Lorens var konfirmert seilte han et par år med flere av skutene til Karl Kristian. Sjølivet var imidlertid ikke det rette for Lorens. Karl Kristian sørget derfor for at han fikk plass på den ambulerende amtsskolen som da holdt til på gjestgiveriet på Amundrød i Tjølling. Amtsskolen var en skole for eldre ungdommer, og det var cand. theol Marius Elias Larsen som var lærer på Amundrød. Lorens Berg sa senere at det var på amtsskolen han fikk de første impulser til de lokalhistoriske arbeider han kom til å utføre.

Etter å ha gått på amtsskolen fikk han plass på lærerseminaret i Asker. Der tok han eksamen med beste karakter i 1881 - 20 år gammel. I Asker traff han også Albertine, som han giftet seg med i 1886.

I 9 år var han lærer på Tjøme, men i 1891 flyttet han tilbake til hjembygda, og ble lærer på Prestbyen skole. I løpet av de 9 årene han ble i Kodal satte han dype spor etter seg. Han etablerte både en avholdsforening og et sangkor i bygda, og han arbeidet med planene om å starte et ungdomslag. Henrik Hansen Berge (som bodde på nabobruket til Lorens barndomshjem) forteller i Kodal ungdomslags 60-årsberetning at han og Lorens diskuterte ungdomslagstanken i stua på Berge en ettermiddag på slutten av 1800-tallet. Lorens Berg var aldri formann i laget, men han var alltid med ungdommen på møter og fester rundt i gårdene med blant annet foredrag og opplesninger. Og selv etter at han flyttet til Kristiania glemte han ikke ungdommen i Kodal, men var mange ganger til stede med foredrag. I ungdomslagets protokoller er det nevnt et titalls foredrag som Berg holdt i laget etter at han flyttet til hovedstaden. Det nevnes foredrag om temaer som 'By- og landkultur', 'Kodals historie fra det 15. århundre', 'De forskjellige menneskers livssyn' og 'Bjørnsons nye bok. Daglandet'.

I 1899 hadde ungdomsforeningene i Andebu og Kodal avskjedsfest for Berg i Slettingdalen. I referatet heter det blant annet:

«Berg holdt en længere tale som tak for gaverne og holdt foresten en tale om ungdomsagen og manede til arbeide for alt godt og ædelt. Nævnte blandt mange ting hvor forandret det er blit her i Andebu, som f.ex. adgangen til læsestoff, foreningsvirksomhed m.v. Mange gred under Bergs tale.»

I de årene Berg var kirkesanger og lærer i Kodal var han aktiv i det sosiale og politiske liv. Han var venstremann, og i et intervju i 1912 ble han bedt om å fortelle som sitt politiske arbeid:

— Jeg ‘deltok’ ikke, det er et for pent ord, jeg ‘sloss’. Brukte salte replikker og fikk kontant betaling. — Og det fulgte naturligvis strid med å være avholdsmann også? — Å ja, men striden var ikke så gvass i 80- og 90-åra som nå. Det var mest skuldertrekk og nedlatende øyekast. Det eneste var samlagskampene, de var skarpe.

Lorens Berg flyttet fra Kodal for å bli lærer ved Lilleborg skole i Kristiania. Ved siden av lærerstillingen begynte han å arbeide med lokalhistorie fra Andebu. I Kristiania hadde han lett tilgang til ulike arkiver. I 1903 skriver han i et brev om bladet "Kodølingen" til Kristian Gallis i Andebu:

«Til dette vil jeg gjerne bidra, nemlig med et stykke om Kodal i gamle dage. Jeg har nemlig under arbeide Kodals historie og vil gjerne paa forhaand prøve paa at interessere ungdommen for emnet.»

Våren 1903 arbeidet han altså med Kodals historie. To år senere var temaet utvidet til å omfatte hele Andebus historie på 1600-tallet. Lorens Berg ga ut sin første bygdebok, men måtte gjøre det på eget forlag og i et begrenset opplag. Han skriver høsten 1905 til Kristian Gallis at han er takknemlig for de vel 90 kroner salget av boka har gitt i Andebu, men at trykkeriregninga fortsatt er skremmende stor. Han tror imidlertid at salget av boka før jul skal sikre økonomien.

Selv om Lorens Berg ved utgivelsen av Andebu-boka var bekymret for økonomien, behøvde han ikke være bekymret for fagmiljøenes reaksjon på boka. Professor Halvdan Koht skrev om Andebu-boka:

«Den gongen De i 1905 sendte ut boka um Andebu i 1600-tale, var det klaart for alle at dette var eit gjenombrot i bygdehistoria. De sette dermed eit mynster som alle bygdegranskarar sidan har stræva etter aa fylgje.»

Lorens Bergs Andebu-bok ga viktige impulser til den lokalhistoriske forskning, og i 1906 vedtok Historisk forening å vie denne forskningen spesiell oppmerksomhet. Et utvalg som foreningen oppnevnte foreslo at lokalhistoriske bøker burde utarbeides distriktsvis, og det ble besluttet å lage et verk for det gamle Brunla len, med til sammen 9 bøker, 5 for bygdene, 3 for byene og et hovedbind. Lorens Berg påtok seg å utarbeide bygdenes historie, og i 1911 kom første bind, boka om Brunlanes.

Professor Yngvar Nielsen omtalte “Brunlanes” på denne måten:

«der er snakket og skrevet meget om norske Bønder. Men jeg maa bede om Grundlag af den Art som Lorens Berg her giver os; først da kan vi vinde sikker Bund og komme til paalidelige Resultater.»

Boka om Hedrum ble utgitt i 1913. Universitetsstipendiat Oluf Kolsrud skrev om “Hedrum”:

«Bygdesoga er som sjølve mauretuva, ho er bygd av likeso mange smaa stokkar som den. Og skal ein verta ferdug, gjeld det, at ein ikkje traakkar atpaa og gjeng ut-i inkje. Lorens Berg har tenkt seg vel fyre og set seg vel um; alt han skulde bruke har han sanka fram fyrst og lagt det tilrettes aat seg. Difor vart arbeidet hans so gjenom velgjort.»

Fra 1913 hadde Lorens Berg en bevilgning fra Stortinget, slik at han kunne drive med lokalhistoriske abeider på fulltid. Den første bevilgningen var fra 1913 til 1916. I disse årene hadde han permisjon fra stillingen om lærer i Kristiania. Fra 1916 fikk han fast statlig lønn for sitt lokalhistoriske arbeide.

Berg var produktiv. De tre første årene han fikk lønn fra Staten utga han en arbeidsveiledning for lokalhistoriske undersøkelser (1914, han holdt en rekke foredrag og ga veiledning til mange som søkte lokalhistorisk informasjon i Riksakivet og andre arkiver. Han hjalp også til med utgivelsen av bygdebøkene for Ullensaker, Tinn, Land, Jæren og Flå, et verk om de sju bygdene på Hedmarken. I 1915 kom boka om Tjølling. Lærer Andr. Nordang skrev dette i Skolebladet om denne boka:

«Det er ikke saa let for smaafolk at gi seg av med at anmelde Bergs bygdebøker. Superlativene saa sterke som de findes har været brukt om dem av vore første fagfolk, saa en orker ikke at lægge til det aller mindste i deres berømthet, om en aldrig saa gjerne vil.»

Senere fulgte bøkene om Sandeherred (1918), Tjømø (1920) og Nøtterø (1922). Boka om Nøtterøy var første bind i verket om tidligere Tunsberg len. Etter at boka om Nøtterøy var ferdig begynte Berg på boka om Stokke, men han døde før den ble fullført. Lorens Berg forsto selv at han ikke ville klare å fullføre Stokke-boka, så han ba sommeren 1924 arkivar N. Hals å fullføre boka. Sammen med Lorens Bergs sønn Øivind Berg gjorde de boka ferdig i 1928.

Fagfolk og lekfolk roste Bergs bøker, men Berg selv forholdt seg nøktern til denne positive omtalen:

- Ja, de har vært velvillige, enkelte i den grad, at jeg ikke tør ta rosen bokstavelig. Det er jo bra nok at fagmennene godkjenner arbeidsmetoden som riktig; det har vært adskillig vakling om den blant bygdehistoriske forfattere. Men hovedaken er allikevel at bygdefolket kan høste virkelig gavn av slike arbeider. Og da må vi sikte litt langt og stille stenge krav til oss selv: Sky talemåter, føljetongmessige skildringer og lignende som i øyeblikket slår best an blant mengden, men mure forsiktig og jevnt av sikre kjensgjerninger, så det blir virkelig historie. Arbeidet bør jo helst utføres slik at andre siden kan slippe å gjøre det om.

For Berg var det ikke ros i fagmiljøene som var viktigst, men den funksjon bøkene hans hadde for den vanlige leser - for dem som bodde i bygdene. I 1908 skrev Berg et eget hefte om slekta på Horntvedt i Stokke. I innledningen til dette heftet skriver han:

«Vi føler os alle sterkt knyttet til den gaard og den grend, hvor vi er født og har tilbragt vor barndom. Som oftest har vi fremdeles fler skyldfolk der, i alfald gode kjendinger. Men selv om fremmede nu bor der - vort fødested, vor fadregaard har været vort første hjem.

De norske bønder er hjemkjære. Derfor kan slegtsled efter slegstled bo paa samme gaard. Slegtens og gaardens historie tvindes da sammen gjennem et langt tidsrum.

Ganske naturligt omfatter vi alle opplysninger om vor hjemgaard med stor interesse. Dens historie er jo nær knyttet til vort eget liv.»

I boka om Hedrum forklarer Lorens Berg målet med sitt arbeide på denne måten:

«Til alle tider trænger ungdom og æt og bygd og land den styrkedrik som minderne gir. Sund ættefølelse og vaaken sans for hjemjordens minder vidner om kultur og grobund og livskraft hos et bygdefolk.

Staar vi en dag med oplatt sind paa bygdens gamle kirkegaard, maa det slaa os at ‘her ligg dei grav i grav’ de som har baaret bygden frem gjennom lyse og laake tider i hundreder av aar. Stundom levde de vildt og haardt; og de kunde famle og synde og feile. Men det ærlige og gode og velmente i livsstriden og strævet deres har været sterkest, har levd længst. Det ligger nu som grundmur under bygdehuset, skinner og blinker i akerens grøde, i ryddet eng, i vei og bru og sti, i kjendte og kjære træk i ætteaasyn. Det lever i hjemfølelsen som lun varme og hygge; det spirer i arbeidsglæde og nye tiltak.
Bygdens ætter er bygdefolkets adel. De er sterkest knyttet til det svundne, har mest ansvar for det nye.»

Ved slutten av det 20. århundre kan slike formuleringer virke både pompøse og klisjepregede. Men ved begynnelsen av dette århundret, da Norge var en ung nasjon og det var viktig å underbygge frihetsfølelse og stolthet, var dette en ideell målsetting. Lorens Berg skjønte det, og ga gjennom sine bøker viktige impulser til utviklingen av det demokratiske samfunnet vi i dag setter pris på.

Lorens Berg døde av kreft den 14. september 1924 i Kristiania. Da hadde han brukt nesten 25 år av sitt liv til å skrive bygdebøker. Han pleide å stå opp klokka 6 om morgenen, og han dro ofte tidlig til Riksarkivet. Han hadde til og med fått egen nøkkel til arkivet, slik at han kunne arbeide der utenom de vanlige åpningstidene.

Berg ønsket selv å lage ei ny Andebu-bok, ei bok som ikke bare omtalte 1600-tallet, men som førte bygdas historie fram til vårt århundre. Han rakk aldri å få ferdig denne boka.

Lorens Berg ble begravet i Kodal den 19. september 1924. Vestfold historielag reiste i 1928 et minnesmerke ved graven. Og 31. august 1952 ble en statue av Lorens Berg avduket ved Prestbyen i Kodal. Statuen er utført av billedhuggeren Hans Holmen. Sandefjords Blad skrev i forbindelse med avdukingen av statuen:

«Statuen har fått en meget vakker ramme, med Gallisvannet og myke åslinjer som bakgrunn. Plasseringen er særdeles vellykket, med statuen vendt mot Bergs gamle skole.»

Lorens Berg er tilbake i sin hjembygd. Bygda han elsket, bygda han skrev om i sin første bygdebok, bygda han gjerne skulle ha skjenket ei ny bygdebok, bygda han omtalte da han som 12-åring skrev følgende vers:

Forsvundne er nu de glade dage,

som jeg i hjemmet opplevet har.

Jeg bort må flytte fra ønsker kjære

og ut i verden vandre må.

O hjem, deg aldri jeg kan forglemme,

så lenge livet bor i mitt bryst,

mitt hjerte ønsker seg alltid hjemme,

å ile derhen det er min lyst.