Sagnet om kirkeklokkene i Kodal

I Andebu bygdebok er følgende sagn om kirkeklokkene i Kodal kirke gjengitt. Teksten er skrevet slik lærer Olav Holand fortalte den på Andebu-mål:

Dænti kjørkæ skulle byggæs i Koddæl, ville følk att 'o skulle ligge på Holæn's-våmmæ, ende ve' Sjere-hauen. Å ditt kjørte di au di fysste steinæne. Men om nattæ hadde steinæne fløtt sæ e' stykkje længere østover, der som kjørkæ ligger nå. Da sjønte følk ætte de' var der o' skulle byggæs.

Klåkkene te kjørkæ blei rodd åver Gælisvanne. Karæne som rodde kåm godt å vel åver me' dæn fysste å fækk hængt 'o åpp i tårne. Men da di kåm e' stykkje uttpå m' dæn andre, gvøllde båten sæ me' én gong, å klåkkæ gikk te bånns.

Fær å få klåkkæ åpp igjen nå, var de' bare én ting å gjøræ. De' nyttæ nåkk ikke fæ' vem som hælst å prøve her, kan du vettæ. Di fækk få tak i tre brøre, å di mått' ikkje si e' ord så længe di hølt på.

Di fækk jammen tak i klåkkæ au, å bynte å dra åpp. Men da di hadd' o heilt åppi vass-skørpæ, tok den eine tak i 'o å sa: Ja, nå har vi 'o! Men da sakk klåkkæ ne' igjen me' én gong, å di fækk 'o aldri åpp meire.

Men hver gong nå' de' blei ringt i Koddæl kjørke å følk sto å lydde etter, tøtte di tydeli' ætte di hørte klåkkæ sang:

Kling, kling, klåkke klang,

makæn ligger i Gælisvann.