Vis kilden til Kodal ungdomslag 50 år (prolog)

[[Kategori:Dikt og sanger]]
Da [[Kodal ungdomslag]] fylte 50 år [[8. april]] [[1950]] skrev lærer [[Olav Strandskog]] en prolog som omtalte både historien og framtida for både bygd og ungdomslag. 

-----

Femti år er runnet - livet har spunnet<br>mang ei gåte, mang en lagnad<br>gjennom disse mange lange år,<br>mang en ungdom her i fagnad<br>levde livet fritt og friskt i fagre ungdomsvår.

Her de fant seg venner gilde<br>med den samme hug, den samme vilje,<br>og den samme brand i sinn<br>til å. sette livet inn.

Mange av disse nå. er gjømte,<br>lagt til kvile under mold,<br>ingen av dem lel er glømte.<br>Trygt de gav seg Gud i vold.<br>Hugvarm tanke vi dem sender<br>her i denne minnestund.

Andre var det nok som tenkte:<br>Trangt det er i bygda vår.<br>Og så. fikk de utferdslengten,<br>tok farvel og drog avstad.

Ute, der de rom seg rudde,<br>sleit nok hardt så mang en gang,<br>og «den tid de heime budde»<br>fikk så. mang en minnesang.

Alle var de Kodalssønner,<br>døtre - barn til mor og far,<br>med den samme tru, de samme bønner,<br>som den tid de heime var.<br>Minnest skal de alle 'her i dag<br>for den glans de Kodal gav.

Andre av den gamle garden<br>lever her i Kodal enn<br>staute kvinner, vyrde menn,<br>Og av dem som tendte varden,<br>og som fremst i brodden stod,<br>bør·her særlig nevnes to.

Begge med fornavnet Hans,<br>begge de kom til Sandar·bygd,<br>virka der med tru og dygd.<br>- Gutter og jenter alle,<br>bind om deres gråkledde skalle<br>fagreste minnekrans.

"- Så spør jeg deg ungdom, du som lever idag:<br>Hva er det du vil med et ungdomslag?<br>Spørsmålet er viktig, og det forventer et svar,<br>som ærlig og oppriktig holder mållinjen klar.<br>Og svaret du gir, en kan tenke det blir:<br>Jo, ungdom er ungdom med ungdommens sjarme,<br>med ungdommens glød og med ungdommens varme,<br>og livet er moro, men det er på. Det reine,<br>at ingen kan gå. og ha moro aleine.<br>De sammen må komme til fest og til gilde,<br>med leik og med sang og med dans over tilje.

Vel, svaret var realt,<br>og greit og likefram talt.<br>Og det skal en sanne for visst,<br>at livet aleine er styggelig trist.<br>- Men hør du min venn,<br>her er vel et «men»<br>At livet er «moro» du tar vel i mist.<br>Nei, livet er alvor, det vil du få sanne til sist.<br>- Men min unge venn, Jeg forstår dog nok.

Du mener at bare moro og glede hører med<br>i en ungdomsflokk,<br>og at livets plager og livets alvor<br>kun hører med til de eldre år.<br>- Ungdom, la lettsindigheten fare<br>og hold deg til sannhet som vil livslykken vare.<br>Moro og glede hører ungdommen til,<br>med livet det er nå. et vidunderlig spill.<br>Snart jubler det mot deg med vårlivets krefter,<br>og gir deg de skjønneste toner i fleng,<br>mens sorgen og motgangen følger derefter,<br>og du ligger «såret» med smerter på seng.

- Allikevel, ungdom, la tungsinn og mismodet fare,<br>for livet er allikevel vidunderlig skjønt,<br>Å kunne vi, kunne vi bare<br>bli hele dets skjønnhet forunt.

- Måtte det da være det første,<br>som ungdommen tenker på,<br>det å vokse, vokse opp mot det største,<br>mot livets høyeste måI.<br>- Så vil vi da unge og gamle<br>stå sammen for framgang og vekst<br>og virke for det som kan samle<br>til glede og gagn for den kommende slekt.<br>