Kodal ungdomslag 50 år (prolog)

Da Kodal ungdomslag fylte 50 år 8. april 1950 skrev lærer Olav Strandskog en prolog som omtalte både historien og framtida for både bygd og ungdomslag.

---

Femti år er runnet - livet har spunnet
mang ei gåte, mang en lagnad
gjennom disse mange lange år,
mang en ungdom her i fagnad
levde livet fritt og friskt i fagre ungdomsvår.

Her de fant seg venner gilde
med den samme hug, den samme vilje,
og den samme brand i sinn
til å. sette livet inn.

Mange av disse nå. er gjømte,
lagt til kvile under mold,
ingen av dem lel er glømte.
Trygt de gav seg Gud i vold.
Hugvarm tanke vi dem sender
her i denne minnestund.

Andre var det nok som tenkte:
Trangt det er i bygda vår.
Og så. fikk de utferdslengten,
tok farvel og drog avstad.

Ute, der de rom seg rudde,
sleit nok hardt så mang en gang,
og «den tid de heime budde»
fikk så. mang en minnesang.

Alle var de Kodalssønner,
døtre - barn til mor og far,
med den samme tru, de samme bønner,
som den tid de heime var.
Minnest skal de alle 'her i dag
for den glans de Kodal gav.

Andre av den gamle garden
lever her i Kodal enn
staute kvinner, vyrde menn,
Og av dem som tendte varden,
og som fremst i brodden stod,
bør·her særlig nevnes to.

Begge med fornavnet Hans,
begge de kom til Sandar·bygd,
virka der med tru og dygd.
- Gutter og jenter alle,
bind om deres gråkledde skalle
fagreste minnekrans.

"- Så spør jeg deg ungdom, du som lever idag:
Hva er det du vil med et ungdomslag?
Spørsmålet er viktig, og det forventer et svar,
som ærlig og oppriktig holder mållinjen klar.
Og svaret du gir, en kan tenke det blir:
Jo, ungdom er ungdom med ungdommens sjarme,
med ungdommens glød og med ungdommens varme,
og livet er moro, men det er på. Det reine,
at ingen kan gå. og ha moro aleine.
De sammen må komme til fest og til gilde,
med leik og med sang og med dans over tilje.

Vel, svaret var realt,
og greit og likefram talt.
Og det skal en sanne for visst,
at livet aleine er styggelig trist.
- Men hør du min venn,
her er vel et «men»
At livet er «moro» du tar vel i mist.
Nei, livet er alvor, det vil du få sanne til sist.
- Men min unge venn, Jeg forstår dog nok.

Du mener at bare moro og glede hører med
i en ungdomsflokk,
og at livets plager og livets alvor
kun hører med til de eldre år.
- Ungdom, la lettsindigheten fare
og hold deg til sannhet som vil livslykken vare.
Moro og glede hører ungdommen til,
med livet det er nå. et vidunderlig spill.
Snart jubler det mot deg med vårlivets krefter,
og gir deg de skjønneste toner i fleng,
mens sorgen og motgangen følger derefter,
og du ligger «såret» med smerter på seng.

- Allikevel, ungdom, la tungsinn og mismodet fare,
for livet er allikevel vidunderlig skjønt,
Å kunne vi, kunne vi bare
bli hele dets skjønnhet forunt.

- Måtte det da være det første,
som ungdommen tenker på,
det å vokse, vokse opp mot det største,
mot livets høyeste måI.
- Så vil vi da unge og gamle
stå sammen for framgang og vekst
og virke for det som kan samle
til glede og gagn for den kommende slekt.