Sommernatt på Tyskemyrfjell (dikt)
Knut Tveitan har skrevet et dikt om Tyskemyrfjell, det vakre åsdraget i Kvelde, ved delet mellom Lågendalen og Kodal.
Dette diktet skrev han i 1974, han var da over 80 år gammel. Han var godt kjent i Lågendalen, og de store skogene østover mot Kodal og Andebu. På morsiden var han av Haugen- og Holte-ætta. Han var alltid en stor naturromantikker, som søkte skogens stillhet og fred.
Diktet ble først publisert i Heidarheim, årsskriftet til Hedrum historielag, i 1976/77, side 32-34.
Endelig fremme, jeg kaster meg ned
og hviler ved fjellets barm,
det er deilig å puste ut på slikt et sted
når man er svett og varm.
Solen forsvinner bak fjellet i vest,
jeg prøver å skildre som lyrikere flest.
Det skinner i gult, i rødt og i blått,
skyene brytes og lager et slott.
Fjellene bak kaster av seg sitt grå,
de er rosa farvet nå.Vi befinner oss nå på Tyskemyrfjellet,
et stykke høyfjell til Vestfold å være.
Det ruver nok lite i det store kartellet,
men vi skal også huske det små og det nære.
Dette er en vidunderlig plett,
en av de vakreste jeg har sett.
En blanding av luft fra sjø og fjell,
du føler deg lett og du føler deg vel
i den forlokkende sommerkveld.Her er utsikten vid og intet til hinder,
synet glir over dal og hei.
Tankene kretser om gamle minner,
naturens fylde har krysset min vei.
Vi ser Skrimfjell i nord og Færder derute
som i storvær har reddet så mangen en skute.
Mot øst brede bygder med behørig stell,
i vest har vi Telemarks taggete fjell.
Vi fanger det meste av Vestfold inn
i vårt hjernespinn.Dypt dernede mellom grønne lier
som grenser opp imot fjellpartier,
det er Lågendalen med vakre grender,
med laksefisker og seterlender.
Lågen blinker i sløyfer og ring,
og velstelte gårder er strødd omkring.
Ja, Lågen går sine egne veier
og åler seg frem til de laveste leier.Vi lar blikket gli mot den blånende fjord,
der blinker det fyr på holmer og skjær.
Det er mange fyr på kysten her nord
med forskjellige blink fra hvert især.
Dagen er på det nmrmeste slutt,
i synsranden viskes konturene ut.
Landskapet bader i blågrå dis,
en naturtro gjentagelse på sett og vis.Fuglesangen har stilnet av for idag,
men enkelte lyder kan en ennå fornemme.
Rugden trekker sitt vante drag
og bysser til hvile med monoton stemme.
En natteravn vimser på lykke og fromme,
et ugleskrik varsler om nattens komme.
På østhimlen vibrerer en stjerne - matt,
et forkynnelsens tegn for den kommende natt.Så skjer det no' rart i naturens spill
som mange knapt legger merke til.
Best som mørket hyller alt inn
i sitt spinn,
med fornyet kraft blusser lyset inn.
Det blir kamp mellom to elementer.
Slik har det vært gjennom tidenes veld
med vekslende virkning hver morgen, hver kveld.
Det varer endel sekunder
dette naturens vidunder.
Det er kamp i alt som begrunner.Jeg finner et sted som er deilig og lunt,
i ly av en furu jeg ei favner rundt.
Der har den stått i sekler av år,
prøvd vinterens stormer og gryende vår.
Stammen er vridd som en korketrekker,
tar delvis sin næring i revner og sprekker
der fjellet seg strekker.
Jeg bryter no' granbar og reder en seng
og bruker "meisen" som pute.
Her hviler en trygt over mark og eng,
det er herlig å ligge ute.
Her vil jeg hvile og spekulere,
kort sagt ligge og filosofere.
Det er så mangt vi ikke forstår,
man får yte det lille som en formår.Der går svalende bris gjennom trærnes kroner.
Vær lydhør - her er ikke støy og trafikk.
Barnåler skjelver og lager toner,
Det lyder som dempet orgelmusikk.
Hvis du har problemer og er sår i ditt indre,
så merker du snart at naturen vil lindre,
Gå stille, forsiktig, ta varsomme skritt,
da oppdager du noe, da lærer du litt.Det har blitt sent og det lakker mot natt,
der brakk der en kvist, hva mon dette betyr.
Det tasser og tusler i lyng og kratt.
Jo, det er nok skogens skumringsdyr
som kommer fra daler og vante stier
opp gjennom ur og bratte lier.
De vil også oppleve et eventyr,
en natt på fjellet ved Tyskemyr.Høyt over meg hviler på dypblå bunn
tusener stjerner i denne stund.
Det røres no' underlig rart i min hjerne,
hva er der bak det fjerneste fjerne?
Tankene flyr som skremte måker
gjennom Andromedaens stjernetåker.
Aldri no'n ende, nei, vi må vende.
Dette er tabu for et menneskehode,
vi snur tankene hjem til vår egen klode.
Det er på jorden vi har kastet anker.
O Herre min Gud for et skaperverk.
Det svimler for menneskers tanker.