Geirastadir (prolog)
Da turistforeningshytta Geirastadir ble innviet 17. desember 1939 skrev Reidar Ødegaard en prolog som omtalte både Sandefjord og Oplands Turistforening og Geirastadir.
Blåne bak blåne - mile avsted
glitrende vand og rislende bekker -
smilende grender i helgedagsfred
så langt øiet rekker -
Storskogen står der i all sin velde
med høireiste graner skjegget av elde
opover åsene lysk lædte lier -
Innover fører de ensomme stier
med fred for ditt sind.
Slik ligger landet.
Men for oss byfolk blev billedet et annet:
Maurtuelivet fanget oss inn.
I byenes travle, hektiske jag
levet vi med fra dag til dag,
travet avsted over asfaltdekker
innmellem murkolossenes rekker.
Og byene vokste -
stadig høiere blev byggene
stadig dypere blev skyggene
inntil rammen av sten og mur
fjernet oss langt fra den frie natur.
Men glemte vi landet?
Nei, vi følte nok mangen gang
dypt i vårt sind en stigende trang
til videre livssyn, til høiere himmel
fjernt fra bylivets vrimmel.
Enkelte var det nok som drog
ut fra byen, mot vidder og skog
som vandret langs ensomme stier avsted
mot stillhet og fred.
Og hadde du fulgt denne utfartstrang,
hadde du oplevet skogen og fjellet
i høstens strålende farveprakt.
eller vinterens blendende hvite drakt
hadde du sittet når vårdagen heldet'
og lyttet til måltrostens jublende sang
- da hadde du smakt den livseleksir
som naturen gir.
Men bylivet bandt.
Det var vel de færreste av oss fant
vei til litt fjernere steder.
Vi spaserte bevar's, litt frem og tilbars
det kan jo også gi sine gleder!
«Rundt Haukerød» var vel den lengste ruten
og tenkte vi nogen gang på Styggemannsnuten?
Men så var det nogen som mente som så:
«Folk stivner jo til, de glemmer å gå!
Få dem ut fra byen, til sol, luft og trening!»
og disse som hadde den velsignede mening
stiftet Sandefjord og Oplands Turistforening.
Og nu kom det riktig fart i saken,
foreningen vokste man sjelden så maken
til slik foreningssuksess.
- og formann og styre har æren for det.
Hver lørdag sa formannen: «Meld Dem til mig
imorgen fra Aagaards Plass drar vi ivei»
og mange fulgte, det varte ikke lenge
før strømmen øket til Kodalterrenget.
Snart var løipene merket, og Røisa og Knappen
Høimyr og Diplingene, Heia og Snappen
var navn som kjentes av nogen hver
- navn man fikk kjær.
Og foreningen satte sig videre mål:
alt tidlig man drømte om egen hytte
skjønt røster sig hevet: «Vent, gi tål,
hvad kan det vel, nytte foruten penger».
Men nogen så len ger -
Formamn og styre arbeidet iherdig,
de hadde sitt mål fra første stund:
En hytte som var foreningen verdig
på egen grunn.
Geirastadir samler oss under sitt tak
til åpningsfest, og fra idag
den åpner sin dør for hver farende gjest!
Den byr dig velkommen til hygge og hvil
når du har vandret mil efter mil.
Her finner du varme ved peisbålets flamme
og føler du trang, du kan med det samme
få dig en dusch og få tørret ditt tøi
hvis turen var drøi.
Er du sulten vil kjøkkenet skaffe dig mat
og skulde du ønske å bli her en natt
eller kanskje lenger
kan du sove i de deiligste senger!
For disse goder som hytten oss gir
vi medlemmer alltid takknemlig blir
mot dem som har heldig bragt saken i havn
ved bidrag og arbeid - her nevnes ei navn.
Hil dig da Geirastadir! Måtte du bli
alltid vår tilflukt, vårt samlingmerke.
Måtte de flokkes om dig på ski
ungdommer friske, ranke og sterke.
Måtte du alltid i dager som kommer
høst eller vinter, vår eller sommer
samle alle som legger sin vei
gjennem skog, over hei.
Og måtte du selv bli hegnet og vernet
din løipe bli ryddet og hindringer fjernet
av oss - til takk for alt du gir
Geirastatlir.
Blåne bak blåne - mile avsted
glitrende vand og rislende bekker -
smilende grender i helgedagsfred
så langt øiet rekker -
Storskogen står der i all sin velde
med høireiste graner, skjegget av elde
opover åsene lysklædte lier -
Innover fører de ensomme stier
med fred for ditt sind. -
Nu kjenner vi landet!