Andebu telefonforening

Andebu telefonforening ble stiftet i 1895 av sogneprest Peder Nissen Thaulow.

Foreningen fikk 12. juni 1895 konsesjon for drift av telefonnett i Andebu kommune, Vivestad sogn i Ramnes kommune, og i Arnadal og Skjee sogn i Stokke kommune. Senere samme år fikk selskapet konsesjon på telefonnett i den del av Hedrum kommune som grenset til Andebu.

Lokalhistoriker Johan Liverød forteller følgende om innføringen av telefon i Andebu:

Før telefonen kom var det nærmeste sted man kunne telefonere fra Fossnes landbruksskole. Man kjørte dit og telefonerte, særlig hvis det var doktor om å gjøre. Da måtte man sprenkjøre til Fossnes, telefonere til doktoren i Tønsberg, og også han kom sprengkjørende til Fossnes for derfra å bli kjørt i største hast til hjemmet hvor man hadde legebehov.
Det var en vårdag i 1896 at jeg sto i gården på Bråvoll og så østover mot Stålerødgårdene, og rett ned for fryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg.

I 1907 ble konsesjonsområdet utvidet til å omfatte en del av Sandar kommune.

I 1956 ble konsesjonen for Kodal overtatt og automatisert av Sandefjord og Omegn Telefonforening etter avtale med Telegrafverket.";;"0";;;"0";"utf-8"; "9332";"0";;"Andebu telefonforening ble stiftet i 1895 av sogneprest Peder Nissen Thaulow.

Foreningen fikk 12. juni 1895 konsesjon for drift av telefonnett i Andebu kommune, Vivestad sogn i Ramnes kommune, og i Arnadal og Skjee sogn i Stokke kommune. Senere samme år fikk selskapet konsesjon på telefonnett i den del av Hedrum kommune som grenset til Andebu.

Lokalhistoriker Johan Liverød forteller følgende om innføringen av telefon i Andebu:

Før telefonen kom var det nærmeste sted man kunne telefonere fra Fossnes landbruksskole. Man kjørte dit og telefonerte, særlig hvis det var doktor om å gjøre. Da måtte man sprenkjøre til Fossnes, telefonere til doktoren i Tønsberg, og også han kom sprengkjørende til Fossnes for derfra å bli kjørt i største hast til hjemmet hvor man hadde legebehov.

Det var en vårdag i 1896 at jeg sto i gården på Bråvoll og så østover mot Stålerødgårdene, og rett ned for fryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg. Det skulle være telefonsentral på Bråvoll, og onkel Anders og tante Sofie skulle være sentralholdere på bisentralen der. Hovedsentralen for Andebu skulle være på en gård på Askjem, med Anton Hansen og hustru Karen som sentralbestyrere. Og det gikk her som på så mange steder, at stedet eller gården fikk navn etter de som var der, og man hørte aldri annet enn Karen og Anton-sentralen.

På Bråvoll passet det godt å ha sentral, stedet lå fint til, blant annet som talestasjon. For i førstningen var det ikke så mange som hadde råd eller anledning til å ha telefon selv. Prisen pr. samtale for ikke-abonnenter var 20 øre, for aksjehavere 10 øre pr. samtale. Årskontingenten var 15 kroner.

I 1907 ble konsesjonsområdet utvidet til å omfatte en del av Sandar kommune.

I 1956 ble konsesjonen for Kodal overtatt og automatisert av Sandefjord og Omegn Telefonforening etter avtale med Telegrafverket.";;"0";;;"0";"utf-8"; "9333";"0";;"Andebu telefonforening ble stiftet i 1895 av sogneprest Peder Nissen Thaulow.

Foreningen fikk 12. juni 1895 konsesjon for drift av telefonnett i Andebu kommune, Vivestad sogn i Ramnes kommune, og i Arnadal og Skjee sogn i Stokke kommune. Senere samme år fikk selskapet konsesjon på telefonnett i den del av Hedrum kommune som grenset til Andebu.

Lokalhistoriker Johan Liverød forteller følgende om innføringen av telefon i Andebu:

Før telefonen kom var det nærmeste sted man kunne telefonere fra Fossnes landbruksskole. Man kjørte dit og telefonerte, særlig hvis det var doktor om å gjøre. Da måtte man sprengkjøre til Fossnes, telefonere til doktoren i Tønsberg, og også han kom sprengkjørende til Fossnes for derfra å bli kjørt i største hast til hjemmet hvor man hadde legebehov.

Det var en vårdag i 1896 at jeg sto i gården på Bråvoll og så østover mot Stålerødgårdene, og rett ned for fryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg. Det skulle være telefonsentral på Bråvoll, og onkel Anders og tante Sofie skulle være sentralholdere på bisentralen der. Hovedsentralen for Andebu skulle være på en gård på Askjem, med Anton Hansen og hustru Karen som sentralbestyrere. Og det gikk her som på så mange steder, at stedet eller gården fikk navn etter de som var der, og man hørte aldri annet enn Karen og Anton-sentralen.

På Bråvoll passet det godt å ha sentral, stedet lå fint til, blant annet som talestasjon. For i førstningen var det ikke så mange som hadde råd eller anledning til å ha telefon selv. Prisen pr. samtale for ikke-abonnenter var 20 øre, for aksjehavere 10 øre pr. samtale. Årskontingenten var 15 kroner. <credit>Johan Liverød</credit>

I 1907 ble konsesjonsområdet utvidet til å omfatte en del av Sandar kommune.

I 1956 ble konsesjonen for Kodal overtatt og automatisert av Sandefjord og Omegn Telefonforening etter avtale med Telegrafverket.";;"0";;;"0";"utf-8"; "9334";"0";;"Andebu telefonforening ble stiftet i 1895 av sogneprest Peder Nissen Thaulow.

Foreningen fikk 12. juni 1895 konsesjon for drift av telefonnett i Andebu kommune, Vivestad sogn i Ramnes kommune, og i Arnadal og Skjee sogn i Stokke kommune. Senere samme år fikk selskapet konsesjon på telefonnett i den del av Hedrum kommune som grenset til Andebu.

Lokalhistoriker Johan Liverød forteller følgende om innføringen av telefon i Andebu:

Før telefonen kom var det nærmeste sted man kunne telefonere fra Fossnes landbruksskole. Man kjørte dit og telefonerte, særlig hvis det var doktor om å gjøre. Da måtte man sprengkjøre til Fossnes, telefonere til doktoren i Tønsberg, og også han kom sprengkjørende til Fossnes for derfra å bli kjørt i største hast til hjemmet hvor man hadde legebehov.

Det var en vårdag i 1896 at jeg sto i gården på Bråvoll og så østover mot Stålerødgårdene, og rett ned for fryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg. Det skulle være telefonsentral på Bråvoll, og onkel Anders og tante Sofie skulle være sentralholdere på bisentralen der. Hovedsentralen for Andebu skulle være på en gård på Askjem, med Anton Hansen og hustru Karen som sentralbestyrere. Og det gikk her som på så mange steder, at stedet eller gården fikk navn etter de som var der, og man hørte aldri annet enn Karen og Anton-sentralen.

På Bråvoll passet det godt å ha sentral, stedet lå fint til, blant annet som talestasjon. For i førstningen var det ikke så mange som hadde råd eller anledning til å ha telefon selv. Prisen pr. samtale for ikke-abonnenter var 20 øre, for aksjehavere 10 øre pr. samtale. Årskontingenten var 15 kroner. 1)

I 1907 ble konsesjonsområdet utvidet til å omfatte en del av Sandar kommune.

I 1956 ble konsesjonen for Kodal overtatt og automatisert av Sandefjord og Omegn Telefonforening etter avtale med Telegrafverket.

== Kilder ==id=""kilder""

1. Johan Liverød: Tønsbergs Blad, 9. mars 1965.